Jeg er ikke i tvil; heltene mine i disse dager er de fengselsansatte. For det snakkes om å sette inn flere hender i helsevesenet. Det snakkes om at folk skal få bistand til nødvendige ærender. Men de som hjelper dem som ikke bare sitter i karantene, men som er permanent innstengt, snakkes det ikke om.
Det klappes og det klappes
Ja, det klappes og det klappes om dagen – men bare for de områdene av samfunnet vi er villige til å assosiere oss med. Jeg mener ikke at vi skal slutte å klappe – jeg synes bare at vi skal se litt lenger enn til vårt eget nabolag. Men dem som er plassert bak lukkede dører, og de som er på jobb for å ivareta dem, dem tenker vi kanskje ikke så mye på?
Det var allerede for få hender
Fengselsomsorgen i Norge bærer sørgelig preg av at pressgruppene er få. Og det er nok i stor grad slik at vi i stor grad definerer fengselspopulasjonen som «De andre». Men midt oppe i konsekvensene av politikeres og samfunnets neglisering, skal hverdagshelter forsøke å utføre en forsvarlig jobb.
Folk står på barrikadene for det meste i samfunnet, men jeg har ennå ikke sett ett protest-tog for manglende bemanning og forsvarlige tjenester i fengslene. På tross av at det får konsekvenser som innelukking på celle mer enn det som er forsvarlig , manglende aktivitetstilbud, rus, psykiske helseproblemer og i ytterste konsekvens drapsforsøk og selvmord.
Bak de stengte dørene
Jeg tenker mye på alle dem som ufrivillig er bak låste dører. Noen er under tvunget psykisk helsevern, mens andre er på sikringsavdelinger og i fengsler. Mange har kanskje sett Petters reportarsjer fra Halden, og kan vel tenke seg at det å være der på reelle vilkår er langt tøffere.
Jeg håper det er mange nok rundt dem til at det blir et pusterom fra celler og rom, som det uten tvil er behov for i denne vanskelige tida. Jeg håper at det er mulig å ikke svekke bemanningen ytterligere rundt dem, selv om den allmenne beredskapen tydeligvis ikke omfatter de lukkede institusjonene. Jeg håper virkelig det kan finnes løsninger for det.
Jeg klapper for de fengselsansatte
Men ikke minst tenker jeg på alle dere som er der for å passe på. I tillegg til å gjøre den jobben dere allerede har hendene fulle med, skal dere også skal døyve det ekstra stresset som kommer ikjølvannet av epidemien.
Og manglende aktivitetstilbud, manglende besøk, redusert bemanning, sykdom og karantener – er alle elementer som øker stressnivåene ytterligere bak de stengte dørene.
Dere er uten tvil noen av de aller største heltene i disse vanskelige dagene. Så jeg klapper for de ansatte i fengslene våre.
