All mulig honnør til norske medier for å sette psykisk helse, og spesielt unges psykiske helse på dagsordenen. Det er nok av bevis på at det eksisterer et behovet for det.
Spesielt positivt er det når temaet blir behandlet på en seriøs og god måte, på flere flater.
For eksempel ble det gjort en kjempejobb rundt en satsing som utgjorde temauken: Psyk . Og det er stadig et stort behov for kunnskap rundt dette, i ikke-tabloide formater.
Psykisk helse angår mange
20 prosent av barn og unge har, i følge Folkehelseinstituttet , ulike grader av funksjonsvikt grunnet psykiske helseproblemer. Heldigvis er det for mange, ja for de fleste, forbigående.
Det eneste som som kanskje kunne sies i negativ retning om temauken i NRK, var det litt ensidige fokuset på sykdom. For de fleste kommer seg jo, de lærer seg å leve med sårbarheten og utvikler måter å komme videre på.
Egentlig er det et stadig tilbakevendende paradoks at helseopplysning blir brukt som benevnelse, når fokuset er sykdom. Det beste eksempelet på dette paradokset er vel begrepet Helsevesen.
Vi trenger bedringshistoriene
Vi trenger et større innblikk i de unges bruk av egne ressurser, og ikke minst trenger vi bedringshistoriene og hva det var som skulle til. Kunnskapen om hvor mange ulike ting det er som hjelper folk på beina igjen må frem. Det eneste sikre forskningen har vist, er at det er få klare svar på hvilken metode som virker bedre enn andre.
Det jeg husker jeg opplevde som rart og opprørende ved den omtalte temauken i NRK, var et ECT eller elektrosjokk ble presenteres nærmest som første løsningsmetode. For dette er stadig en behandlingsmetode det strides om i. Spesielt rundt faktisk effekt og mulige skader etter ECT-behandling.
Det forskning imidlertid tydelig viser er at det er at mennesker kommer seg på beina på ulikt vis, og med ulike behandlingsmetoder. For noen er det ikke behandling som hjelper i det hele tatt, men helt andre ting. Men uansett; De fleste kommer seg.
WHO og fokus 10.oktober
Uansett håper jeg virkelig mediafortsetter å trå til med mer kunnskapsøkning om temaet. Det er et bredt spekter av erfaringer rundt hvordan det oppleves å leve med denne type livsproblemer. Dessverre ser vi m
est til den delen av spekteret der folk går på barrikadene for sin egen sak, hvordan skal vi få tak i de andre historiene?
Vi trenger ikke å forsterke en trend der snart hver eneste vanskelige normalreaksjon sykdomsforklares. Er 10 oktober med å forsterke dette, spesielt i Norge? Kanskje må budskapene om normaliseringa av sykdom, men også sykeliggjøringen av normalreaksjoner revurderes?
Kanskje er de norske temavalgene et stykke missforstått folkehelsearbeid? For ikke skjelden ser vi at temaene WHO egentelig løfter opp 10 oktober, har det lite med vårt nasjonale fokus på livets mindre utfordringer å gjøre.
En bærekraftig satsning på også på psykisk helse
Helse er også et viktig tema i FN’s bærekraftmål. Kanskje kan media gjøre en jobb for å løfte opp dem som virkelig trenger fokus? NRK satte jo virkelig standaren for det med i 2017 med serien Stemmene i Hodet.
Vi kan ikke fortsette å neglisjere behovene til de sykeste og mest hjelpetrengende, men de skal ikke stakkarsligjøres på en slik måte at de ikke får hjelp som hjelper heller. Som for eksempel recoveryorienterte metoder, men med nødvendig bistand i det daglige.
Samtidig må alle eksemplene på at det er en del psykiske helseutfordringer du faktisk kan finne måter å leve med løftes frem. Og her har jo senest Jannecke Weeden fra TV3 vært et glimrende eksempel. Mange fikk vel med seg at hun fikk et angstanfall på direktesending i TV2, og at hun i tillegg snakket en del om det i medier etterpå.
Så ønsket mitt for medienes fokus på hva som fremmer og hemmer en god psykisk helse i 2018 må være:
- Fokus på det som hjelper
- Løft frem dem som trenger å løftes.
Skal du på Mote med mening?
I morgen arrangeres Mote med Mening som i år setter unges psykiske helse på dagsordenen. Jeg anbefaler virkelig at du legge turen til Gamle Logen i morra for å støtte det videre arbeidet med disse temaene.
