Enkelte vonde ting glemmes aldri, det fikk jeg virkelig bevis for i går. Ihvertfall glemmes det ikke av kroppen, selv om fornuften har forsøkt å bearbeide det.
Hvis sårene er dype nok, skal det ikke mye til for at de blør når forholdene ligger til rette for det.
Erfaringer
Igår kveld fikk jeg til fulle erfare kroppens evne til å huske. Forsvaret var nede, jeg var sliten etter en lang dag og det var i utgangspunktet hygge som sto på programmet. For fritidsaktiviteter handler jo i første rekke om påfyll og plussenergi.
Når uenighet i denne settingen fører til hersketeknikker som på mange måter er like stygge som de som kommer frem under #metoo, fikk jeg en reaksjon jeg stadig er forundret over at er så kraftig. Kroppen husker ting som ligger litt tilbake i tid, det er det liten tvil om, for energien har vært på nullpunktet etter at det skjedde.
Er det dette jeg skal bruke tida på?
Jeg tror ikke jeg har lyst til å utsette meg selv for mer av denne type vonde opplevelser. På fritida mi vil jeg holde på med ting som gir meg glede og overskudd, ikke høye skuldre og lav energi.
Så i disse #metoo-tider vil jeg bare minne om at også andre type ondsinnede hersketeknikker er vonde å håndtere, og at det på godt norsk er dette som kalles sverting og mobbing. Da hjelper det ikke med flotte ord på papiret, når ukulturen allikevel får fritt spillerom.
